For noen uker siden pratet jeg med min mor om hennes beste venninne og hvordan de nå ser ut til å ha gjenopptatt kontakten. Min mor syntes det var en rar ting å si. Det var jo ikke som om de hadde brutt kontakten noen gang? Men sett utenfra virket det jo sånn. De gjorde ingenting sammen, de møttes ikke og i det hele tatt. Selv om de bor ganske nær hverandre. Allikevel… Hvis noe skulle ha skjedd en av dem og det var viktig å få tak i den hun sto nærmest utenom familien visste vi alle hvem det var vi skulle få tak i. Denne venninnen… Mamma og hun vokste på en måte opp sammen. I alle fall fra sen ungdomstid. Jeg har uttallige minner av henne fra min barndom. Hun var veldig tilstede da jeg var liten. Og så? Nada.
venninne

Men altså; i årevis nå har de bodd i nærheten av hverandre, og ikke GJORT noe sammen. Ikke vært uvenner. Det har bare ikke passet sånn, sier mamma. Nå har de begynt å dra på hytteturer sammen og prate sammen som om ingenting har skjedd. Og det har det strengt tatt ikke. Det har bare ikke passet sånn. Det har bare ikke passet sånn i over 20 år! «Ja? Hva skulle vi ellers gjort? Gått og tråkket oppå hverandre, liksom?! Vi visste jo at den andre var der om det var noe.» svarer mamma når jeg sier at tjue år er litt sært…

Jeg forteller dette for å forklare litt av hvor jeg kommer fra og hvilke rollemodeller jeg har hatt for bl.a. vennskap. Min mor er introvert. Du ville ikke trodd det om du traff henne på jobb eller annen sammenheng. Hun er den folk samler seg rundt, hun er den alle skal prate med og alle jeg møter har enormt mye positivt å si om henne. Og hun lader best alene eller med nærmeste familie. Hun holder alle sine relasjoner med en åpen hånd og er det en ting man absolutt ikke gjør, så er det å trenge seg på noen. Å respektere en annen persons rett til å få være i fred er V-E-S-E-N-T-L-I-G. Heldigvis, vil jeg si. Jeg får frysninger bare av tanken på at min mor skulle ha gjort det hun rett som det var ble rådet til å gjøre med meg. Ungen som «isolerte» seg på rommet med musikken, bøkene og ordene sine. Som oftest takket nei til når noen ville ha meg med ut for å leke. Hun var en introvert som hadde fått en introvert unge og visste akkurat hva den ungen trengte. Uten hennes beskyttelse av mitt behov for å være i min egen verden, spesielt med ordene og skrivingen min… Jeg vet ikke hvem jeg ville ha vært i dag uten. Og nå som jeg selv har barn innser jeg jo hvor utfordrende det kan være også. Man blir jo bekymret for ungen som bare vil være alene. Men ut av den alenetiden kommer helt fantastiske ting. Som fantastiske tegninger, noveller og til og med hele konserter fullspekket av sanger med tekster som virkelig treffer og får folk til å føle seg sett og forstått. I mine barns tilbaketrekning skjer det magi. Min jobb som mor har vært å ikke stå i veien. Og skjerme deres rett til å gjøre sine greier, akkurat som min mor gjorde for meg.

solitude

Uansett. Da jeg etterhvert ble større innså jeg fort at slett ikke alle tenkte sånn. Og det ble det fort slitsomt hvis noen ble for påtrengende. Jeg er kanskje den mest introverte i vår familie. Alle vet liksom at det er en «Lin-greie» at jeg trekker meg tilbake når jeg dealer med noe og de vet at jeg kommer tilbake når jeg er klar. Jeg trenger bare en time out, på en måte. Og, som sagt; min mor har beskyttet min rett til dette i alle år.

Men det er familien.

Venner har ikke alltid forstått dette, og det er her jeg føler behov for en liten forsvarstale.

Vennskap, og spesielt de virkelige gode vennskapene, defineres ofte som nærhet, støtte og tosomhet. En venn er alltid der osv.

Jeg? Jeg har andre erfaringer.

For meg er det som virkelig definerer et vennskap ikke hva som skjer når begge er enige og ønsker det samme. For meg er det langt mer avslørende å se hva som skjer når en ikke «får viljen sin». Når behovet for tid, samvær, samtaler og andre ting ikke blir møtt. For ikke bare er jeg introvert med behov for alenetid, jeg er jo også ganske dypt inne i en prosess som krever mye tid, fokus og energi av meg. Og det er her jeg ser vennskap noe annerledes enn andre, kanskje?

For meg er det ikke tiden to venner er samkjørte som definerer vennskapet best. Da er det jo lett! Du har to timer til en prat og jeg har det samme. Begge har lyst til å møtes et sted og så prater vi i vei i to timer og er der for hverandre og støtter og alt det venner gjør. Fantastisk! Jeg gleder meg til, koser meg underveis og lever lenge på minnet om sånne avtaler. Ikke tro annet.

Den virkelige testen er, etter mitt syn, når du har to timer og ønske om å treffe meg og jeg er dypt konsentrert om et prosjekt og velger bort tid med deg. Det er når en vil ha venninnekveld, og den andre er i innspurten i sin mastergrad. Det er når en vil spise snop og drikke rødvin og prate om livet og døden og sånn, mens den andre er i en boble av spise, trene og sove i forkant av en fysisk prestasjon hun har jobbet for i lang tid. Det er når en vil ha besøk av en som føler hun klikker om hun ikke får en kveld alene i stillhet snart. Ja, du skjønner tegninga.

Det handler om behov som IKKE blir møtt. Alle relasjoner er gi og ta. Og forhåpentligvis blir behov møtt og ivaretatt for det meste. Men kvaliteten på et vennskap defineres etter mitt syn på hva som hender når det IKKE skjer. Når vi IKKE er samkjørte. Og det handler ikke om hvorvidt du blir frustrert, men om HVORDAN. For tro meg; det kan være rimelig vondt å ikke bli forstått og tatt hensyn til når man er den som ikke tar seg tid akkurat da.

Inntil for litt over en uke siden var jeg i en sånn innspurt. Ville du treffe meg var sjansen størst om du dro innom treningsstudioet. Skulle vi dele et måltid ville det funket best om det var i tråd med målene jeg jobbet mot. Og jeg ville sannsynligvis ha dominert samtalen med prat om denne altoppslukende prosessen. Jeg var i «spise-sove-trene»-bobla og jeg stakk omtrent ikke hodet ut.

iconlove

MANGE heiet. Spesielt folk på treningsstudioet mitt. Jeg var jo fast inventar der.

Noen aksepterte at jeg nå var inne i en boble som ikke hadde så mye rom for dem, og ga støtte og arbeidsro. Og jublet med meg da jeg lyktes med det jeg hadde jobbet så hardt for. Selv om de strengt tatt ikke hadde fått dekket sine behov i relasjonen med meg i den perioden.

Men så har vi andre. De som ikke tålte å ikke få dekket sine behov. Eller kanskje det var relasjonen som ikke tålte det? Det ER sårt å få spydige kommentarer fra sidelinjen når man jobber hardt mot en målstrek som betyr enormt mye for en. Det er kjipt å bli kalt en dårlig venn fordi man i en periode ikke har kapasitet. Tausheten fra de som ikke jublet med da jeg nådde målet mitt var smertefull. Og det er så veldig, veldig feil for meg å være altfor investert i relasjoner som ikke har rom for slike perioder der en eller begge er opptatt på hvert sitt hold. For, tro meg, jeg er introvert med sterk tendens til å bli oppslukt av prosjekter jeg holder på med. Jeg kommer til å være missing in action fra tid til annen.

tola

Og jeg FORGUDER de rundt meg som har knekt Lin-koden og forstår det. Som lar meg få pusterom når jeg trenger det, fordi de er glad i meg. Som ikke stresser når jeg ikke er nær hele tiden, men stoler på at de har en plass i hjertet mitt selv når jeg trekker meg tilbake. De er folka mine og den gruppa vokser konstant nå. Det virker som om jeg graviterer mer mot folk jeg funker med nå. Jo mer jeg tillater meg selv å være den jeg er, jo flere gode matcher finner jeg. Jeg er også ganske så sikker på at de som har kjent meg en stund vil si at som venn så er jeg absolutt der for andre. Jeg må bare… ja, jeg må bare få introverte litt for å ikke kveles. For å være meg. Være i min egen, indre verden og kanskje til og med leke med ordene mine og skrive dem ned. Jeg trenger å være alene. For å ha noe å gi. Det er ikke uvanlig at jeg kommer tilbake til folk og tar opp igjen tråden om en samtale vi har hatt og et problem de har delt med meg. Gjett hvor tankene mine har vært da, mens jeg var alene. Gjett om rådene mine er gjennomtenkte. Gjett om jeg virkelig bryr meg…

I eksempelet med mastergraden var ikke bare venninnen som ringte og maste om å prate hele tiden på andre siden. Jeg var også der. Det var nemlig min søster som jobbet med sin mastergrad. Så hva gjorde jeg? Vel, jeg gjorde som jeg selv ville ha ønsket at noen gjorde for meg. Jeg støttet, var tilgjengelig for fagprat, korrekturleste og sendte mannen inn til Blindern med et og annet godt, varmt måltid. Og…og dette er dritviktig for meg; jeg aksepterte at mine behov og mine ønsker kom i bakgrunnen for en periode. Akkurat som søsteren min gjorde for meg nå som jeg trente, åt og sov. Hun møtte meg på treningsstudioet, pratet om trening (selv om hun sikkert var møkklei temaet) og hun tok meg med og spanderte sushi til middag og Questbar til dessert da det var på tide å mate meg.  Og hun LIKER ikke engang Sushi. Allikevel var det der vi satt og åt sammen.

Det jeg vil frem til….

Av alle definisjoner av vennskap jeg ser rundt omkring virker det som om de er skrevet av og for ekstroverte. Det er nærhet, nærhet og så enda litt nærhet som blir målestokken. Alt skal liksom gjøres sammen. Og når jeg ser noen bli kritisert for å være en «dårlig venn» er det ofte en introvert og/eller en stakkar som gjør noe så uhørt som å gå inn i en boble av fokus for å nå et mål som betyr mye for dem. Så jeg tar det litt personlig. Det er jo ikke helt ukjent for meg å være på mottakersiden av sånn kritikk…

Jeg er en introvert som er utrolig glad i folk. Jeg elsker å prate med folk, jeg elsker å lære dem å kjenne og jeg elsker å være der for dem. Jeg er mest meg da.

venner

Jeg er også en introvert som kan bli fullstendig oppslukt i et prosjekt og føler at jeg lever når jeg går all in. A4 funker bare ikke for meg og jeg har fått det sinnsykt mye bedre etter at jeg aksepterte det og ga meg selv lov til å være den jeg er. For meg får livet farger om jeg kan gå all in. A4 blir fort grått og trist.

En god venn for meg er en som forstår, respekterer og kanskje til og med verdsetter det. For det er jo meg. Liker du ikke folk som blir oppslukt og brenner for ting, liker du ikke noe som er en stor del av hvem jeg er.

Så her er mitt bidrag til vennskapsmeme-ene som flyter rundt omkring hele tiden. Mitt vennskapsmeme:

 

vennskap

Vennskap defineres av hva du gjør når du IKKE får viljen din.

Det defineres av hvordan du behandler meg når jeg ikke gjør som du ønsker. Og omvendt. Når jeg bare vil henge sammen med deg og du bare vil være i fred. Vennskap bor ikke bare i nærhet og tilstedeværelse. Introverten som oppdro meg har vist meg hvordan. Du skal være bra trygg på noen for å leve i flere år med senkede skuldre og være trygg på at personen er der, samtidig som dere ikke har kontakt.

Og for å være ærlig?

Når jeg har rundet 60 vil jeg sitte på hytta og prate til langt uti de sene nattetimer, gråte, le og fnise sammen med en venn som min mors venninne. En jeg kanskje ikke har pratet med i årevis av gangen om livet dro oss i forskjellige retninger i perioder og allikevel som jeg alltid har visst var der.

Jeg ser de nære, tette og nesten symbiotiske vennskapsbåndene mange knytter og tenker at det nok er fint.

Men jeg? En introvert som meg?

Jeg vil ha det andre. Jeg vil ha luft under vingene og en som alltid er i mitt hjørne og heier, selv når jeg er så opptatt av å sveve at jeg ikke har tid til å svare akkurat da. Jeg vil ha en som forsvarer min rett til pusterom og tror meg når jeg sier jeg er der. Jeg vil ha venner som lar meg bale med greiene mine selv, men gjenkjenner mitt Bat-signal når jeg sender det. Og som ikke er redd for å sende opp sine Bat-signal på min himmel. Jeg vil ha venner som ser at jeg er mest meg når jeg er oppslukt av noe. Enten det er trening eller hagearbeid eller skriving eller… ja, hva som helst. Som ikke stadig prøver å overtale meg til å vanne meg selv ut til å passe inn i A4. Jeg vil ha venner som er venner selv når jeg ikke møter ønsker og behov. For det vil skje. Det skjer i alle relasjoner. Jeg vil ha venner som vil oppslukes av noe MED meg. Enten det er trening eller seriemaraton i pysj. Jeg vil ha venner som tåler å vente på meg når jeg trenger det. Og som er like fordømt og betingelsesløst lojale om de er fornøyde med eller skuffet over meg akkurat der og da. Jeg vil ha venner med integritet.

venner

Jeg vil ha det rare, fine vennskapet min mor har med sin aller beste og aller nærmeste venninne. Gjennom nærvær, fravær og alt imellom.

DET er det jeg vil ha.

I en verden som virker skapt for ekstroverte og deres definisjoner på gode relasjoner vil denne introverte slå et slag for dette. For tro meg; introverte er ganske gode venner å ha, altså. Uansett hva en og annen skuffet ekstrovert måtte finne på å vrenge utav seg fra tid til annen.