Jeg får vel si det først som sist. Hodet mitt er rart. Tankene mine spretter rundt og har en slags tourettes hele gjengen, mistenker jeg. «Fortell meg det mest upassende man kan tenke nå og du har herved lest tankene mine», eller noe.

Uansett. Da jeg skulle blogge første gangen var det en mammaboble jeg befant meg i. Bloggen het «Fullt hus – og stormende jubel» og handlet mye om det å være fembarnsmor og meg og… ja.

På den tiden vanket jeg jo også på andre mammablogger og mammafora, så jeg fikk jo med meg at fedrene gjerne fikk noen kallenavn. «Skatten», «Gullet», «Handyman», «Sambo», «Darlingen», «Kjekken» osv. De ble ikke omtalt som Jens eller Egil, liksom. De hadde fått sitt anonymiserte navn og det var det.

Så da måtte jeg jo finne på noe til min mann også, da. Noe fint. Noe søtt. Noe passende.

13183064_10154057101076125_939110_n

Men så er det dette med hjernen min, da. Den samme hjernen som fikk meg til å klippe istykker arkene vi skulle klippe ut antall ruter i mattetimene i første klasse. Den som fikk meg til å leke i gjørma med gutta i andre klasse istedet for å hoppe strikk i skolegården. Den som ikke for sitt bare liv klarer å sitte stille og holde kjeft og passe inn i lengre perioder av gangen.

Så da ble det Psykodrittsekkmøkkamannen.

13219705_10154057073941125_47821656_n

Du ser det? Hvordan han står her midt på natta, venter på at vaska med treningstøyet mitt skal bli ferdig så han kan henge det opp og prepper neste dags mat til meg. Mens han sender meg i seng så jeg får sove? Psyko, ass!

 

Innlegg om kjærlighet. Innlegg om hyttetur. Innlegg om familielivet. Alltid psykodrittsekkmøkkamannen. MIN psykodrittsekkmøkkamann.

13227879_10154057101386125_1978875319_n

Nå er det ny blogg. Og vi har en veldig annerledes livsstil enn vi hadde den gangen.

Jeg vurderer om han skal få et nytt navn. Jeg gjør det.

Jeg er jo så grei.