Jeg står på min mors kjøkken. Overhører hvordan gjesten presenteres for mine søstre.

 

Bittelillesøster og Søs

bittelillesøster Søs

sisters

 

 

 

Og det roses. Vakre døtre. Ligner på mamma da hun var ung.

 

13833510_10154254745761125_728926222_o

Jeg står på kjøkkenet og kjenner klumpen i halsen vokse i takt med skrytet av de vakre døtrene.

Dette blir så kleint.

 

Og så skjer det.

«Lin! Kom og hils på du ogå, da!» roper min mor.

I panikk later jeg som om jeg ikke hørte det. Hjertet hamrer og alt jeg vil er å trylles bort derfra og tilbake til sofaens trygghet. Skamrødmen brenner ørene. Tårene brenner bak øyelokkene. Og min mor er blind på mødres vis.

Hun roper igjen.

Så jeg stålsetter meg. Stålsetter meg for skrytet av de vakre døtrene som vil stilne. Den torturaktige stillheten før man fokuserer på noe annet. Som vakre barnebarn. Eller at jeg er flink til å skrive. Eller at maten er god. Men før det… Før det kommer stillheten. Det lille evighetsøyeblikket ingen andre ser ut til å merke når jeg kommer ut på stua med mine 150 kg. Når øynene til gjesten sperres ørlitegranne opp. Munnen åpner seg bittelitt mer. Blikket flakker lynkjapt. Jeg vet hva jeg er vitne til. Jeg er vitne til at noen vippes av pinnen og henter seg lynkjapt inn igjen. At et snilt menneske prøver å si noe pent til meg også.

Jeg står på kjøkkenet. Hører skrytet. Ønsker med hele meg å være et annet sted.

Trekker pusten dypt og litt skjelvende.

Tar på meg smilet.

Og så går jeg inn for å presentere meg.

Den eldste datteren.

lundarfoer