De pleide å flyte lett. De har liksom gjort det for meg så lenge jeg kunne huske. Ordene mine.

Først til meg.

Mine foreldre, lærerstudentene, trodde på fri barneoppdragelse omtrent et kvarters tid da jeg var liten. Og da var det jo jeg som styrte. At de ombestemte seg etterhvert er jo en ting. Men det er interessant å se hva barnet jeg var ville. For det første var jeg nattmenneske. Jeg ville bare ikke sove.

For det andre? Jeg elsket ord. Jeg ville bli lest for. Hele tiden.

Min mor kan fortelle om netter hvor hun leste og leste og leste og leste. For umettelige meg. Jeg hylte hvis hun stoppet.

 Da jeg lærte å lese selv var det en stor begivenhet både for meg og min mor. For å si det sånn.

Det var ikke lenge etter at jeg begynte å skrive. Og da… Da ble jeg… Ja, på en måte meg? Jeg hadde vel det man kan kalle en «rik indre verden», som den introverte jeg er. Å skrive. Det var en måte jeg kunne dele litt av det. Det var en ordbro mellom meg og andre. Det var stemmen min og hjertet mitt og alt som var meg. Så jeg skrev. Ordene mine og jeg… vi lekte, vi.

For noen år siden ble livet skikkelig, skikkelig kjipt. På omtrent alle fronter samtidig. Og jeg ramlet ned i en kjeller. Folk har uttrykt forbløffelse over hvor seig jeg var før det skjedde, men det skjedde til slutt. Jeg ramlet ned i kjelleren. Og så den kjellerens kjeller igjen. Dunk…dunk….dunk…

De kaller det som skjedde «kognitiv svikt».

For meg? For meg var det mye verre.

Du skjønner. Ordene mine døde fra meg og jeg sto igjen uten. Jeg klarer ikke engang å beskrive sorgen. Den ordløse sorgen det var å miste ordene sine. Stemmen sin. Å ha det så vondt at en del av sjelen bare blir stum.

nogreateragony

Jeg hadde hatt en blogg. Jeg skrev ganske mye og den var ganske ok besøkt også. Men, som sagt… Ordene var borte.

Det var 2009. Det var da jeg begynte det som skulle vise seg å bli en prosess jeg nå er glad for. Jeg hadde nemlig på veien ned heldigvis begynt hos psykolog og startet den prosessen som skulle vise seg å føre hit. Til et sted jeg elsker å være.

Men da Edward døde gråtende fra oss i 2011? Da var jeg tom. Ordene hadde forsvunnet for meg.

Etterhvert ble ting litt bedre, men jeg var fortsatt ordløs.

instagram

Men jeg oppdaget Instagram. Et sted jeg kunne prate uten ord. Poste et bilde. Og så… så ble det ord. Små ord. En liten setning her. En hashtag der.

Etterhvert ble det flere ord. Og folk som leste. Klønete ord som slett ikke fløt som før. Men ord. Og det ble flere og flere og flere. Fantastiske folk der ute på internett som, til tross for at jeg var på en bildedelingsgreie, tok imot ordene mine. De prøvende, vaklende og klossete ordene. Det var som å komme opp for luft. Du skjønner… jeg er utrolig klønete muntlig. Det er skriftlig jeg funker best. Det sies at det er en INFJ-greie. For de som måtte tro på den personlighetsinndelingen der.

Det begynte å dukke opp folk i livet mitt. Noen av dem fikk ordene mine. Slett ikke alt. Men litt..og litt til….og enda litt til… Du kan kalle det en tillitsøvelse. Ordene mine hadde såvidt begynt å puste igjen og var så innmari skjøre der jeg sendte dem fra meg.

image

Jeg skjønte ikke helt hva det var jeg drev med i starten. Denne rare mellomstasjonen. Denne «kan ordene mine få være her litt en stund?» Nå vet jeg. Det var å ta tilbake noe vesentlig ved meg. Å bli meg igjen.

Det var en redningsaksjon.

Jeg er fortsatt ikke der hvor jeg var. Jeg strever med å lese bøker. Jeg bruker lydbøker for det meste. Og jeg ser det jo. At ordene mine ikke er 100% tilbake. Men de er på god vei og de vokser i både styrke og mengde. Jeg leker med dem igjen.

Så nå tenkte jeg at de skulle få et sted å bo. Ordene mine.

En ny blogg og kanskje meg på en litt annen måte. For denne prosessen jeg står i har endret meg. Jeg er mer autentisk meg enn noensinne. Jeg har vokst og jeg har lært. Jeg har et liv utenom og lever først og fremst det. Instagram er fortsatt enklest. Det gjør jeg på farta mellom treningsøkter og på bussen og under matpauser. Å skulle ta opp igjen den gamle bloggen føltes bare feil. Samtidig er det innlegg derfra jeg gjerne vil ha med meg videre. Så jeg tenkte jeg skulle hente dem over nå og da.

Jeg vet ikke hva dette blir. En treningsblogg? En utvidelse av veien jeg allerede har beskrevet mye om på instagram?

Men uansett; nå var det på tide å gi ordene mine et hjem. De har «kræsjet på sofaen» til noen få betrodde lenge nok nå. De trenger et eget sted å være.  Fortsatt stokker de seg for meg. Fortsatt ser jeg at de slett ikke flyter som de pleide å gjøre. Det hender jeg bekymrer meg og det hender psykologen beroliger meg. Dette tar laaaang tid. Dette vil bli klønete. Dette vil kanskje bli mest overfladisk og et og annet innlegg som er litt dypere. Jeg vet ikke.

 

Men jeg vet at dette blir blanke ark. Skumle, blanke ark.

 

Dette er min verden. Ordene mine bor her.

 

Velkommen.

 

image