Oppdrift.
Å gå på en smell. Å møte veggen. Å gå i kjelleren. Og alt annet man kaller det. For meg handlet det om at jeg mistet min oppdrift.
Du skjønner…
Jeg er egentlig en badeball. Ja, ikke bokstavelig talt, da. Det er litt mer enn luft mellom ørene mine, liksom. Menne… Har du prøvd å holde en oppblåst badeball under vann noen gang? Vanskelig i lengden, ikke sant? Vel. Det er meg. Jeg er en badeball. Programmert for lykke av fine folk som tross egne problemer fylte opp lageret mitt med lykke, varme og kjærlighet. Faktisk… Når jeg trener og enkelte sanger kommer på, tapper jeg inn på akkurat det lageret og henter masse, masse kraft. Nå som jeg vet hvordan. Det er sterke saker. Så jeg ER en badeball. Du kan ikke holde meg nede lenge av gangen før jeg skyter opp mot vannskorpa, bryter gjennom og fyker til værs før jeg lander oppå og ligger og dupper behagelig. Jeg har oppdrift.
badeball
Men en gang mistet jeg det. Oppdriften. Og det var så innmari vanskelig. For alt som gikk automatisk, som å smile tilbake til folk, le når noen sa noe jeg visste var morsomt eller bare holde tråden i en samtale gikk ikke automatisk lenger. Jeg måtte streve for alt. Det var dritslitsomt. Og istedet for å være en badeball ble jeg en murstein. En murstein med små fyrstikkarmer- og bein som prøvde å svømme opp mot vannskorpa hver eneste dag. Og sank ned i utmattelse hver eneste kveld. Som strevde med det og mimikk og å huske å pleie vennskap og familiebånd og møter og regninger og… Ja, alt. Murstein. Ikke badeball.
Nå er jeg badeball igjen. Og jeg elsker det. Det ligger mye hardt arbeid bak og derfor er mye lett nå. Som å forstå mursteiner jeg har i livet mitt. For sannheten er jo at de fleste av oss kommer til å være både murstein og badeball i løpet av livet. Og jeg tror det viktigste vi kan gjøre for hverandre er å droppe «dem vs oss» og heller snakke om vi. Om «jeg også». For selv så mange mursteiner det finnes ligger det i mursteinnaturen å kjenne på ensomheten.
14456905_10154413379066125_436218177_o
Som badeball med mursteinerfaring synes jeg det er viktig å forstå tid. Nå er jo jeg på introverttidsregning fra før av, da. Så mitt begrep om tid er litt annerledes i utgangspunktet. Jeg kan bli overrasket når noen plutselig beklager at de ikke har ringt på en lengre stund. Jeg vet ikke når det er man skal synes at noe er galt, men som en som tar en og annen time out og introverter selv ville det jo vært rart å ikke forstå at andre også har behov for det samme. Jeg får spader av å bli holdt fast i vennskap og disse uskrevne reglene om hyppighet av kontakt osv. Jeg liker frihet. Og trygghet som ikke trenger masse påminnelser. Mursteintid går også i egen takt. Den er litt rar. Den går sakte og fort på en gang. Man beveger seg i kropp og tanker som om man vasser i sirup, samtidig som frister og avtaler fyker forbi.
Og for mursteinene i livet mitt tenker jeg at om jeg ikke kan gjøre annet, så kan jeg i det minste stå for én vedlikeholdsfri relasjon. For jeg husker hvor slitsomt det var å pleie relasjoner. Og jeg hadde ikke mange heller, altså! Ikke utenom nær familie. Å være en av de man ikke trenger å være skjerpet på mimikk og responstid og å holde tråden med. Jeg liker ikke small talk uansett, så det er jo litt bortkastet på meg.
I dag våknet jeg og kjente på hvor godt det var å være badeball igjen. Hvordan oppdriften bare drar meg oppover etter dårlige dager og kjipe ting og hva har du. For livet som badeball er slett ikke bekymringsløst. Det er både latter og gråt, og noen ganger skjer skikkelig kjipe ting. Men så har jeg altså oppdrift, som gjør at jeg automatisk beveger meg oppover. Kanskje etter gråt. Kanskje etter en molefunken dag. Men jeg har oppdrift.
lin
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele oppdriften min. Hvor fristende det er å prøve å dra mursteinene opp med meg. Til jeg husker på hvor slitsomt det var da jeg var murstein. Hvordan det bare førte til at jeg følte press om å bli med opp til vannskorpa før jeg egentlig var klar. Og hvordan jeg trakk meg unna, fordi hvis de kunne dra meg opp kunne jo jeg risikere å dra dem ned også. Tenkte jeg. Og min tyngde som murstein føltes som mye sterkere enn noe annet. Og sannheten er at man egentlig ikke kan gjøre annet enn å holde hverandre med selskap eller skape rom for distanse alt ettersom. Jeg kan ikke dra andre opp, men jeg skal i hvert fall ikke bidra til frykten for å dra meg ned.
Så derfor gjør jeg noe annet. Jeg er vedlikeholdsfri. Jeg tar ansvar for egen oppdrift. Jeg finnes ikke mørkeredd og kan godt besøke andre i deres mørke og holde dem litt med selskap om de vil. Og det her er kjempeviktig. Om. De. Vil.
Og så kan jeg gå her, da. I mitt lys.
Med hånden ut til siden og inn til mørket for mursteinene jeg er glad i.
For ingen murstein jeg bryr meg om skal måtte gå veien alene med mindre de vil.
Det går an det og. Å være badeball i eget lys med egen glede og holde ut hånda inn i skyggen for en annen badeball som akkurat nå er murstein. Bare være der. Og ikke være redd for å være glad selv. Som murstein husker jeg i alle fall at det å se folk jeg visste hadde famlet i mørket selv nå ha det fint i lyset ga meg håp.
Så om du er badeball eller murstein akkurat i dag. Verdsett oppdrift. Om du er badeball så sett pris på at du har det og vær raus med de som ikke har sin oppdrift akkurat nå. La være med smålig kritikk og pirk på bagateller. Og om du er murstein så verdsett oppdrift for hvor mye lettere det gjør livet for de du kanskje sammenligner deg med og føler at du kommer til kort i forhold til. Og vær stolt av alt du faktisk gjør og kampen du tar opp hver dag. Vi er mange badeballer her som har opplevd å være murstein. En dag er du her ute i lyset også.
Inntil videre; Her. *strekker ut hånd*
14483799_10154413484261125_1837265185_n