Det hender jeg skriver brev til meg selv. Oftest til den jeg var. Dette… Dette er ikke bare en meningsytring, men også muligens et brev til mitt fremtidige selv om hva som hjelper og hva som virkelig ikke hjelper når man står midt i en endringsprosess som min. I alle fall for meg.

Før og etter

Som de som følger meg på Instagram har fått med seg, har jeg gått gjennom en ikke så liten livsendring de siste årene.  En omfattende prosess med all slags verktøy. Terapi, yoga, gastric bypass og mye mer.  Ikke et område av livet mitt har blitt spart. Helse, forholdet til kroppen, ekteskapet, hvordan jeg er mor og relasjoner med andre. Hver stein har blitt snudd og alt er gått grundig igjennom. Og i den anledning, og siden jeg muligens selv en gang skal stå på hjelpersiden for andre når jeg har reddet meg selv først, har jeg en kjepphest jeg vil si noe om nå.

Jeg kaller det lala-effekten. Og jeg kan ikke komme på noe mer feilslått i møtet med noen som er i gang med en såpass dyptgripende endringsprosess som det dette måtte være for å være reelt for meg, enn lala-effekten.

Du skjønner…

Det er en hel masse motiverende og inspirerende folk, sitater og mer der ute. Og mens de er drivende gode på inspirerende sitater og oppløftende ord, er det også dessverre mange som tror at mørket for enhver pris skal unngås. At man utelukkende skal «fokusere positivt» og nærmest stikke fingrene i ørene og synge «lalala» ved første tegn til eller nevning av negative hendelser, følelser eller tanker.

lalala

Vel, jeg er dypt uenig. Å unngå mørket og å flykte fra det… Det er jo NETTOPP det mange har gjort med overspising, feilspising eller andre måter å bli nummen på! Det er jo MER av det som var feil. Å tørre og å tåle smerten og mørket er nøyaktig hva jeg har jobbet mye med i terapi. Fra da jeg kom inn på 36-årsdagen min i 2009 og bestilte mer lys, styrke og evne til å tåle dritt og fikk beskjed om at vi skulle gjøre det motsatte. Uten medisiner, siden jeg hadde så dårlig kontakt med følelser fra før av. Jeg skulle tåle å være svak. Tåle det vonde. Anerkjenne mørket. Og jeg kaver fortsatt med det. Jeg synes det er dritvanskelig å tillate meg å ha negative følelser overfor andre mennesker. Så gjett hvor jeg retter de negative følelsene ubevisst da? Når noen er kjipe mot meg? Gjett hvem jeg angriper når jeg ikke tillater meg å rette negative følelser utover og bli sint på andre? Og gjett hvor nær jeg da er å sitte og trykke i meg drittmat? Nettopp. Så mørket, de negative følelsene og anerkjennelse av at livet ikke bare er happy-go-lucky Pollyanna-style, er ESSENSIELT!

Og dermed er det duket for mitt problem i møte med lala-effekten jeg synes mange motivatorer, veiledere og positive tenkere misforstår det hele med.

Så her er mitt syn på det;

Overspising/feilspising er en måte å flykte på. Det er en måte å oppleve nummenhet. Og, i likhet med de som flykter på annet vis, erfarte jeg at ved å flykte fra det vonde hver gang livet bød på smerte, gikk jeg også glipp av erfaringer som ville ha modnet meg som menneske. Man stopper rett og slett litt i utviklingen. Se bare på folk som har ruset seg fra 14-årsalder og blir nyktre i 45-årsalder. Om foreleserne mine i psykiatri hadde rett, vil de på enkelte områder fungere på fjortisnivå inntil de, gjerne med hjelp av en god terapeut, trener opp evnen til å stå i de vanskelige tingene uten å flykte. Jeg kan jo bare snakke for meg selv, så la meg bruke meg som eksempel selv om jeg er inneforstått med at matmisbruk og rusmisbruk ikke alltid kan sammenlignes.

selfdiscovery

Jeg hadde en egen evne til å gå inn i andres mørke og være der med dem. Mitt eget mørke…not so much. Jeg hadde en ekstremt liten toleranse for den type smerte. Jeg hadde jo flyktet og sørget for nummenhet i et par tiår. Jeg. Var. Hudløs.  Så en avgjørende del av min prosess har vært å snu hver sten og stå i hver følelse, uansett hvor skremmende og overveldende det har vært. Jeg har gravd opp hvert traume, hver skambelagte del av min historie, jeg har endevendt og reforhandlet relasjoner så den berg- og dalbanene denne prosessen har virket som tidvis har føltes mer som en reise i et skrekkabinett. Og det har vært viktig. Enormt viktig. De som har fått slippe til aller nærmest har måttet tåle å være vitne til ikke bare før- og etterbilder, men også dette. De må rett og slett tåle hele prosessen.

spade

Jeg måtte grave opp gammelt grums og bearbeide omtrent alt jeg hadde lagt lokk på og stappet godt bort sammen med mat og søtsaker. Og jeg måtte lære meg å gå gjennom istedet for rundt ting underveis.

La meg ta et eksempel. Dødsfallene til mine to stefedre.

Mine to stefedre døde begge i de første årene av min prosess. Da Poul døde brukte jeg fortsatt gamle strategier. Jeg flyktet inn i omsorgsrollen. Jeg var sterk for andre, beskyttet andre og brukte voldsomt mye energi på å holde egne følelser i sjakk. Da Edward døde kort tid etter hadde jeg derimot vært i terapi litt lenger, blitt tvunget til å stå i følelser litt flere ganger og håndterte den sorgen annerledes. Sorgen over Edward var den første sorgen jeg faktisk gikk igjennom. Der min sorg og mine følelser fikk spille hovedrollen litt og ikke bare ble gjemt bak en omsorgsrolle. Den sorgen var selvsagt like vond som sorgen etter Poul, men den var vel omtrent tusen ganger sunnere. Jeg gjennomgikk den, sto i den og satt etterhvert igjen med gode minner og en modnere hjerte.

Jeg er av den formening at når du treffer bunnen så bruk den til å sparke ifra mot. Men da må du vedkjenne deg den.  Du må våge å utforske ditt eget mørke for å finne frem til lyset. Og, tro meg, med mine nesten  60 BMI-poeng… så var det noen mørke partier. Fortrengte traumer og skumle tanker. Skal du hjelpe noen med en varig og dyptgripende endring i en sånn prosess kan du rett og slett ikke være mørkeredd. Ferdig snakka!

darkness

Og her er altså mitt problem med store deler av «motivasjonsbransjen». Det som faktisk har fått meg til å noen ganger lure på om det er riktig vei for meg å ta den videreutdanningen jeg skal begynne på nå for å få veiledningskompetanse. Jeg sier ikke at ikke-psykologer skal leke psykologer. For all del. Jeg sier at denne tendensen til å ikke ville forholde seg til mørket, til å ville veilede folk bort fra et mørke de etter mitt syn kanskje trenger å anerkjenne før de snur det til styrke… Det er der mye av hjelpen feiler. Jeg tror «feie under teppet» og «skjerme seg selv»-tendensen er kunnskapsløst juks. Jeg sier ikke at alle trenger å inviteres til alles mørke, men å erkjenne den som en del av livet? Å la være å stemple de som er modige nok til å gjøre sin endringsprosess så dyptgripende at de tar mot til seg og går inn og jobber med endring også der, som «negative»?

Det er provoserende.

Det siste jeg som har brukt mat som fluktrute i lengre tid trenger, er veiledning i å flykte enda mer fra en bransje som nærmest panisk bare vil tenke «happy thoughts» og ser på mitt og andres mørke som et problem. Og jeg tar meg i å tenke at flukt, eller det å nekte å forholde seg til mørket er så feil som det får blitt. Og for en som står i en såpass dyptgripende endringsprosess som det kan være å snu dysfunksjoner som i mitt tilfelle førte meg til 150 kg er det rett og slett frustrerende å møte på «lala-effekten» blant folk som simpelthen nekter å forholde seg til livets mørke side og tenker at jeg gjør noe galt når jeg går inn i mitt eget mørke og utforsker det. Det er ikke bare frustrerende. Det er feil.

Og hvordan skal mennesker som baserer hele sin lykke og sitt velvære på å flykte fra eget og andres mørke kunne lære meg noe som helst om å stå i vonde følelser uten å flykte med mat? Ved å vise meg en bedre fluktrute? «Lala-ruten»?

numb

Her er nemlig min erfaring.

Jeg er en ganske positiv person. Jeg har en enorm evne til å reise meg opp om og om igjen, jeg har en tidvis litt rå humor som hjelper meg gjennom tøffe tider og jeg er til syvende og sist lykkelig. Og jeg er utrolig heldig med å ha en familie som, til tross for dysfunksjon som alle andre familier (vis meg en familie som ikke har noe, liksom) ikke er mørkeredd. Hadde du hørt oss harselere og le i de mørkeste tidene…hadde du tyvlyttet på telefonsamtalene min søster og jeg hadde til morgenkvisten i vinter da ting var skikkelig mørkt, ville du muligens blitt skremt. Vi går dypt. Vi går mørkt. Og vi ler. På trass og for å få puste.  Det ser ut som galskap, men tro meg; det holder oss vettuge gjennom tøffe tider.

Alt dette, og mer av mine styrker er bygget på at jeg har gått inn i, stått i og utforsket mitt eget mørke først. Jeg står støtt. Endringen i meg har skjedd på det mest grunnleggende nivået først. Noe som gir en viss substans og en viss dybde i måten jeg er positiv og glad på videre. Jeg har brukt tid og energi på å ta eierskap i alt som ikke er vakkert, lyst og morsomt, og nettopp derfor er det lyset jeg står i så klart definert. Jeg eier min historie, så jeg er 100% i stand til å skrive de neste kapitlene i mitt liv slik jeg ønsker å ha det.

Mange vil kun se lyset. Før- og etterbildene. Før- og etterhistorien. De klapper når man sier de rette tingene og ser en annen vei eller flykter om man nevner noe mørkt. Det er greit for meg, men det betyr at de ikke tåler å få se hele bildet. Hele min prosess. Den er nemlig også mørk. Og de er mørkeredde. Det må de for all del ha lov til. Forstå meg rett her. Jeg er ikke mindre glad i dem eller deres viktige bidrag til min prosess for det. De kan bare ikke, eller vil bare ikke, få komme nær nok til å se alt.

Få har lyst til å bli med helt inn og se alt. De mørke sidene, arbeidet i kulissene. Hva som ligger bak. Det må noen helt spesielle til for akkurat det. Lala-effekten diskvalifiserer.

Og her er min bekymring med hele positiv tenkning-greia. Som en del av en nyansert helhet med plass til også mørket? Flott! Fantastiske greier. Og absolutt en vesentlig del av arbeidet med å få til endring. Jeg hadde ikke klart meg uten.

Men som en kollektiv fluktrute fra alt som er vondt og vanskelig? Da mener jeg at det er destruktivt. Det er «jukse-hjelp» som tilbyr det samme gamle problemet i ny form. Og det er, i likhet med når folk flykter via rus og andre former for misbruk, en modning som IKKE skjer. Det blir en form for kollektiv umodenhet og en mangel på dybde i menneskene som praktiserer flukt som en del av sitt livssyn som jeg synes er trist å se på. For uten mørket. Uten dypet… Hva skal da definere lyset?

Owning our story can be hard but not nearly as difficult as spending our lives running from it. Embracing our vulnerabilities is risky but not nearly as dangerous as giving up on love and belonging and joy—the experiences that make us the most vulnerable. Only when we are brave enough to explore the darkness will we discover the infinite power of our light.
Brené Brown

Og hva har dette å gjøre med meg?

Vel…etter å ha drevet med min prosess i en del år nå og muligens etterhvert skal finne en måte å hjelpe andre på tror jeg at det er viktig å huske på dette. Å tørre å tåle andres mørke og smerte og anerkjenne det som en del av prosessen.

En av mine styrker, som jeg også brukte mye da jeg jobbet i psykiatrien er jo dette;

Jeg er ikke mørkeredd. Og dermed kan jeg være med andre og støtte andre når de, kanskje ved hjelp av en god psykolog, utforsker sitt eget mørke. For det er der, i det dypeste mørket, at man kan gå inn og endre selve programmeringen. Selve koden. Selve DNA-et bak at noen for eksempel klarer å spise seg opp i en BMI på 60.

Og så kan resten leve i lala-land og avfeie og flykte og fremme sin fluktrute. Og tro at det de prøver å påvirke positivt med er noe som helst nytt og annerledes enn flukten og nummenheten matmisbrukere drev på med fra før av.

Det er det som provoserer meg med lala-effekten. Det er same shit, different wrapping.

Og skal du lære meg å ikke flykte må du i det minste selv slutte å løpe din vei så fort du snubler over en negativ tanke.

Sånn.

*går ned av såpeboksen*