I dag er det ganske nøyaktig 12 uker igjen av 2017.

Og jeg har tenkt. Igjen. 😉

Jeg ønsker å få til noe disse 12 ukene. Jeg ønsker at når rakettene stilner og røyklukta avtar og veikantene er fulle av utbrente stjerneskudd og rakettemballasje, så er jeg stolt av noe nytt. Noe jeg har gjort fra nå til da.

Den første januar 2018 vil jeg ikke bare ha planer og forsetter, selv om jeg jo har ekstremt god erfaring med det etter at jeg lærte meg å gjøre det på en måte som funket for meg. Men denne gangen vil jeg ha et level up. Denne gangen vil jeg OGSÅ se rundt meg på første nyttårsdag og tenke «Dæven. Jeg gjorde det!» om noe.

 

For her er tingen for meg. Jeg har ingen etter-bilder. Det er ikke noe «etter» med min historie. Det er mer «to be continued». Og det er også vanskelig å tidfeste et «før». For når startet jeg med å forbedre meg, da? Da jeg ble vektoperert? Årene før da jeg gikk i terapi og jobbet med hodet og ryddet i vaner? Årene før det da jeg bearbeidet gamle traumer? Altså… skal jeg spore tilbake så må jeg vel tilbake til ungdomsskolen, da. Da jeg begynte å lese psykologi og selvhjelp. Men før det da? Jeg gikk på barneskolen, noen i familien ga meg en «Barnas bibel» og tror dere ikke jeg presterte å behandle den som en selvhjelpsbok også?!

Det jeg vil frem til er at det å ønske å forbedre og tweake og selvutvikle… Det er en del av den jeg er. Bare at jeg innser nå at det slett ikke handler om å korrigere feil eller forbedre. Det handler om å bygge. Om å skape. Om å gjøre. For meg gir det livet en mening jeg ikke vil leve uten. Og da treningen viste meg at dette også kan ha et fysisk aspekt? Wow! Snakk om å komme hjem, da! Snakk om å oppleve å kunne praktisere hvordan du er skrudd sammen. OG finne likesinnede! Bare tanken på at det skulle vært noen quick fix på min overvekt slik at jeg kunne unngått å måtte ut i verden og finne dette… Den gir meg frysninger. Jeg hadde gått glipp av så mye!

Så derfor. Første januar er ingen startstrek. Heller ingen målstrek. Men jeg liker etapper, jeg har tenkt å trives som bare det denne høsten og førjulstiden og da er det bare logisk. Det er 12 uker igjen av 2017. Dette året kan fortsatt bli et av de virkelig kule.  Jeg skal bruke denne første uka på å finne ut av mål og planer. Et av dem er at jeg vil begynne å skrive litt igjen. Så om du synes dette innlegget er rotete og usammenhengende, så er det det. Jeg har pådratt meg en terskel for å åpne munnen her og hadde som mål å bare sette meg ned og dele det som falt meg inn. Å ikke tenke på om det er bra eller ikke. Bare… prate litt, liksom. Så da gjør jeg det. Og deler det som opptar meg nå. Det er 12 uker igjen. De skal bli bra og gjøre noe bra. Fordi jeg skal. Fordi jeg er dette. Og fordi det er på tide.

 

Level up!