Jeg postet et før-og nåbilde på Instagram (@knoftig) med teksten «Dette er vanskelig. Du kan gjøre vanskelige ting» på bildet.

Lin Lundar

Og kom til å tenke litt på dette med vanskelig vs lett. Hvordan man så ofte sier at noe er vanskelig, men verdt det. Som om det vanskelige er noe negativt ved en prosess.

Men når jeg tenker meg om så er det jo ikke sånn. Ikke i det hele tatt!

 

En gang i tiden ønsket jeg nok at det skulle være minst mulig friksjon… minst mulig motstand mellom meg og kroppen jeg ønsket å leve i. Eller… rettere sagt… forbli levende i. For det er jo ikke til å stikke under en stol at jeg kjente på slitasjen og etterhvert hadde stadig større problem med å fortrenge og holde spørsmålet utenkt, om hvor lenge kroppen ville klare dette før den kapitulerte.

 

Og jeg så virkelig ikke sammenhengen mellom kroppen som holdt på å knele og livet mitt som ikke akkurat ble slik jeg hadde tenkt da jeg vokste opp. Og bare tanken ga masse skam, for kan man virkelig si det? Som mor? At man vantrives i livet sitt? Kan man si det og samtidig bli forstått på at man ikke angrer bittelitt engang på barna det ga en?

 

Jeg er langt ifra i mål, føles det som. Prosjektet ballet jo på seg og handlet jo så innmari ikke bare om vekt. Vekten var jo bare et symptom. Vekten var min overlevelse satt i system. Egenomsorg på et primitivt nivå. For hva er vel mer instinktivt overlevelse enn mat? Overspisingen var ikke bra, men den kom fra noe veldig, veldig bra og riktig ved meg. Noe i meg prøvde jo i bunn og grunn bare å ta vare på meg. Dette noe i meg trengte virkelig ikke all innsatsen for å eliminere det fordi det ga destruktivt utslag. Intensjonen var jo alt annet enn destruktivt. Intensjonen var noe som var bra og godt og riktig ved meg.

Og noe jeg virkelig ville trenge for å klare å berge meg selv.

 

Så jeg?

Jeg er så innmari takknemlig for at det ikke fantes noen quick fix! Selv ikke med vektoperasjon fantes det noen quick fix. Du kommer bare ikke unna vanskelig!

 

Heldigvis!

 

Zig Ziglar, en av de første stemmene jeg hadde på øret i starten da jeg som kjempestor begynte å gå turer om natten (for å ikke bli sett), han sa at det handler ikke om hva du får når du når målene dine. Det handler om hva du blir underveis.Og jeg vil gjerne legge til… ingenting skaper endring som smerte ved å være der du er og vanskelig for å komme dit du vil. Det er litt som psykologen min sa en gang… livet er som styrketrening. Du trenger belastning for å bygge styrke. Og så fortsatte han å sammenligne med mennesker som har vært i andre traumer. Noen blir bitre og stagnerer og BLIR sine traumer. Andre vokser og blir bedre av dem. «Hvem vil du være?»

 

Siden har jeg prøvd å tenke litt sånn når noe er skikkelig vanskelig.

«Hva belastes ved meg nå? Hva er vanskelig her? Hvor strever jeg nå? Da er det det som styrkes.»

 

Vanskelig har gitt meg så utrolig mange valg og veiskiller! Og ved hvert eneste ett har jeg hatt muligheten til å velge hvem jeg vil bli  litt mer av. Vanskelig er muligheter! Vanskelig er min vei til å bli en jeg liker skikkelig, skikkelig godt. For jeg blir hva jeg gjør. Ikke bare, men også.

Da jeg kjørte en plankeutfordring og på siste dagen klarte å stå i planken i 5 minutter, så BLE jeg en som hadde stått i planken i 5 minutter. Det er en ganske kul ting å være. Når jeg er en som tar vare på meg selv emosjonelt og prater ok til meg selv når jeg har tryna og feilet, så BLIR jeg en som klarer å ivareta meg selv emosjonelt når det er vanskelig. Når jeg velger å kjøpe blåbær fremfor smågodt på butikken, så er det ikke langsiktige mål jeg vektlegger mest der og da. Jeg er utålmodig og har tenkt å bruke det til min fordel. Min payoff er at når jeg velger blåbær fremfor smågodt så kan jeg allerede på vei ut av butikken nyte at jeg nå ble enda litt mer av dette. En som velger å gjøre et level up i godis og gi kroppen noe som ikke spenner bein på prosessen min.

 

Vanskelig… Det er der magien finnes!

 

Og det er så utrolig kult det der.

Å kunne ønske noe om hvem man vil være… hvem man virkelig ville ha digget å være… Og så gjennom vanskelig få et tonn av små og store muligheter til å velge å bli enda litt mer av dette. For jeg tar meg jo i å si det rett som det er når jeg har gjort noe som jeg syntes var vanskelig. «Nå ble jeg også dette».  Den følelsen der.. den er noe helt for seg selv.

 

Jeg kan jo nevne et litt ferskt eksempel:

Jeg hadde som mål  å trene 125 økter før 1. april i år. Da regnes også 30 minutters gruppetime som økt, FLX-timer og spinningmaraton og kveldsturer over 30 minutter osv. med altså. Det er bare det at… jeg ble syk. 1/3 av tiden. Så jeg hadde plutselig fryktelig mange økter igjen om april nærmet seg. Jeg valgte å guffe på og sett utenfra var det nok litt galematias som ikke mange kunne forstå at jeg gadd. Men her er hva jeg virkelig, virkelig ønsket meg. Her er hva jeg sa til meg selv da jeg rimelig gåen etter flere økter daglig i noen uker nådde økt nummer 125 og satt på en spinningsykkel og sippet som en unge.

«Nå ble jeg dette. Nå ble jeg en som holder løfter jeg gir til meg selv selv når det er skikkelig, skikkelig vanskelig.»

Og for en som hadde brukt et par tiår på å pulverisere tillit til egne løfter til seg selv ved å stadig bryte dem… En som har integritet som et av sine viktigste verdier og kjente så veldig på smerten ved at den vil aldri føles helt komplett om du kun holder løfter til andre og aldri deg selv… DET var godt det! Det var en gave til meg som bare jeg kunne gi. Å kunne se meg i speilet og se enda mer av den jeg ønsker å være. Å føle at integriteten min fikk et boost. Og at jeg? Jeg kan stole på meg. Også når det er vanskelig.

 

Så nei. Jeg unner deg ikke lett.

Jeg unner deg vanskelig.

Jeg unner deg mulighetene for å bli den du er ment å være. Kanskje en du savner å være?

 

Og jeg unner deg følelsen av å møte blikket til en du virkelig kan like i speilet.

 

På instastoryen min har jeg ofte det jeg kaller «Badassopprop» om morgenen. Hvor jeg som regel skriver «Her!»

Og sakte, men sikkert har jeg begynt å få svar fra helt amazing folk. «Her!» og «Jeg er klar!» og mye mer. Og det viser meg hver eneste gang. At dette? Det er vanskelig. Vi kan gjøre vanskelige ting. Og vi gjør det sammen.

 

Så utav mange, mange, mange ting jeg har å takke vanskelig for vil jeg nevne akkurat det. Vanskelig har gitt meg folka mine. Vanskelig har gitt meg en følelse av å ikke være alene. For vi er flere. Og vi gjør vanskelig sammen og heier på hverandre.

Lett kjeder oss.

Vi er team badass.

Og vi kan gjøre vanskelige ting.

 

Her!

Lin Lundar