«Hva trenger du?»

image

Spørsmålet var gresk. Jeg er ikke vrang. Æresord! Jeg hadde virkelig ikke noe svar. Jeg kunne like gjerne ha blitt spurt «hvordan står det til med kreflikken?» I en verden der alle ser ut til å ha et forhold til sin «kreflikk» og kunne gi kjappe svar, visste jeg ikke engang hvor jeg skulle lete. Kreflikken. Er den ved ørene? Tærne? Og når jeg ikke en gang visste hvor. Hvordan i huleste skulle jeg kunne vite hvordan det sto til med den? Hadde jeg i det hele tatt en «kreflikk»?

Vel, min «kreflikk» var behov. Og «hva trenger du?» var det vanskeligste spørsmålet i verden.

 

Jeg. Ante. Ikke.

 

Det er kjipt å ikke ane svaret når du senser at du fremstår som lite samarbeidsvillig. Det er fristende å lyve bare for å ha et svar. Men noen folk…noen folk har innebygget løgndetektor. Og andre folk…folk som meg…har valgt ærligheten. Ikke bare når det er lett. Spesielt ikke bare når det er lett.

image

Så jeg tok spørsmålet med meg istedet. Det ubesvarte spørsmålet. Og stilte det om og om igjen.

«Hva trenger du?»
Jeg trengte å puste.

«Hva trenger du?»
Jeg trengte å gråte.

«Hva trenger du?»
Jeg trengte å stå opp for meg selv.

13575735_10154190802341125_6348508063729337376_o

«Hva trenger du?»
Jeg trengte å gå en tur.

«Hva trenger du?»
Jeg trengte et glass vann.

«Hva trenger du?»
Jeg trengte å være alene.

«Hva trenger du?»
Jeg trengte søvn.

image

«Hva trenger du?»
Jeg trengte å prate med søs.

«Hva trenger du?»
Jeg trengte å dra på trening.

 

12751608_1568821483431368_2111559500_n

Om og om og om igjen. Ikke en eneste gang var svaret «junkfood», «søtsaker» eller «brus». Ikke en. Og det det var DER jeg fant den. «Kreflikken» min. Jeg hadde hoppet bukk over den så kjapt og automatisk på vei til spisekickene at jeg ikke engang registrerte at det var noe der. Men jammen. Rett før overspising og feilspising og fandens destruktive oldemor var det. Spørsmålet. Behovene jeg ikke lenger registrerte at jeg overså. Jeg bare åt, jeg.

Nå? Nå kjører jeg gjennom det partiet i slow motion. Eller… Oftere rygger jeg tilbake dit fra tullet. Skyver godteriet bort og rygger tilbake og finner spørsmålet.
«Hva trenger du?»

Det har gått tid. Og spørsmålet jeg tok med meg begynner å finne sitt svar.

 

«Hva trenger du?»

Jeg trengte spørsmålet.

Mest av alt var det DET jeg trengte.

 

image