«Jeg tror du er redd for å vinne. For å lykkes», sa han. Psykologdusten.

«Hæ?!» svarte jeg. Og lurte for ørtende gang på hvorfor jeg gikk til denne idioten som ikke skjønte en dritt. Ja, bortsett fra når han gjorde det, da.

 

«Jo. Jeg tror du spenner bein på deg selv fordi du er redd for å lykkes. Du skjønner… Å vinne krever en viss… aggresjon. Det krever å tørre å si at du tror du er bedre enn andre til noe. At du er noe. Men tenk på hva du gjør. Hva skjer når noen gjør noe stygt mot deg?»

«Blir lei meg, vel.»

«Ja. Det vet jeg jo. Men hva tror du skjer i følelsene mellom der? Det går så fort at du ikke legger merke til det, men det er noe der.»

«Øh… Det er da ganske naturlig å bli såret hvis…»

«Og det er OGSÅ naturlig å bli sint. Blir du sint?»

«Nei..?»

«Jo. Det jeg tror du gjør er å lynkjapt, istedet for å vende berettiget harme utover mot andre, er å vende det innover mot deg selv. Og da kommer nedtryktheten. Du er LIVREDD for egen aggresjon! Og på noen ting så ER du faktisk bedre enn andre. Du har øvd lenger, har evner, interesser og… Det. Er. Lov!»

 

Og jeg skal vel være såpass ærlig at dette var nok en gang et sånt «psykologen min forstår meg ikke»-øyeblikk. Som det gjerne er når man må jobbe litt for å innse at… jo. Hver føkkings gang jeg var i ferd med å få til noe, så sakket jeg ned og begynte å surre. Eller jeg fikk til noe og føkket opp noe annet, ikke sant? Lastenes sum og alt det der. For hva skjer hvis man vinner? Hva skjer med tilhørigheten? Hva skjer hvis man ikke er feelgood-vennen som får andre til å føle seg bedre enn? Og aggresjon? Er det en bra ting, da?

 

Noen spinningtimer senere (spinningsykkelen er jo mitt andre terapisted) fant jeg ut at jo. Det stemte. Og det er mulig å BÅDE være redd for å feile OG for å lykkes. Og når frykten for å lykkes er knyttet til så grunnleggende behov som tilhørighet… For tilhørighet er jo i utgangspunktet overlevelse…

Vel da krever det litt bevisstgjøring og arbeid å løsne opp i den floken der.

Også.

 

Fy søren så glad jeg er for at det ikke fantes noen quick fix! At det ikke bare var å bli vektoperert og våkne opp slank en stund senere.

Jeg hadde gått glipp av så mye.

Jeg hadde gått glipp av treningsglede, bra mennesker, konkurranseinstinktet mitt, den positive aggresjonen, følelsen av å vinne og overvinne og…

 

Meg.

Jeg hadde gått glipp av meg.