Jeg får ikke trent om dagen. Og trening er min ventil. Min viktigste terapi og min ventil. Og jeg får ikke brukt det nå. Men kampen i arenaen fortsetter jo. Så da må jeg på en måte ta det «bart». Alle slagene, skrubbsårene og ansikt-ned-i-søla-øyeblikkene. Det jobbes intenst med hodet.

image

Jeg har fått litt komplikasjoner etter min bukplastikk for å fjerne løshud etter stort vekttap. Derfor har jeg nå dren og i går skulle jeg møte på sykehuset der jeg er innlagt, men har permisjon, for legevisitt. Jeg har hatt blodtrykk helt ned i 80/44 og sånn, jeg har fått serom, altså væskeansamling under huden som jeg heldigvis har fått dren for nå og jeg har enormt mye vann i kroppen. Så jeg tok opp litt av hvert med legen. Hans reaksjon var ikke noen big deal. Hadde jeg ikke vært en INFJ ville jeg muligens ikke ha plukket opp alt heller. Men jeg gjorde det og selv om det som skjedde egentlig var smått trigget det noe stort i meg. Skammen.

imageimageimageimage

Du kan se hvor kompresjonen slutter, for å si det mildt…

 

«Ja, det jo en del fettvev og da….», begynte han å forklare de enorme lårene mine med.

«Nei. Det er ikke det. Dette er væske. Mye væske og det bekymrer meg litt nå. Jeg har ifølge plastikkirurgen ikke noe særlig underhudsfett igjen.»

image

Han smiler. Det småhånlige, litt lattermilde og overbærende smilet jeg kjenner så innmari godt igjen fra da jeg var overvektig. Jeg skvetter litt først.

«Det», sier han flirende… «Det er en sannhet med eh…visse store modifikasjoner.»

Jeg tror nesten ikke mine egne ører når de fanger opp et undertrykt fnis fra en av de andre.

Her sitter jeg som et nek og har fortalt at jeg sliter noe veldig med vann i kroppen etter operasjonen. At kule kroppen virkelig sliter med noe. Og så ble jeg en vits. En feit og dum dame som nekter å vedkjenne seg fedmen. Det hjelper ikke at min siste kroppsanalyse plasserte meg i kategorien undervektig mtp fett. At folk som kjenner meg, kule kroppen og faget sitt har uttrykt litt bekymring om jeg ikke får stoppet vekttapet nå. I det rommet, foran legevisitten undertrykkes fnis og min bekymring avfeies. Bare en feit dame som ikke vil innse fakta. Og jeg husker med alle sanser hvordan det var å være annenrangs pasient. Å frykte akutt sykdom uten hjelp. Å dra på legevakta med øreverk og komme ut med slanketips. Alt kommer tilbake.

image

Og akkurat der. Akkurat da. Da blir jeg Lin, 150 kg tung, igjen. Og det som veier tyngst er skammen. Jeg sitter der med en lege som tar så innmari feil og jeg kaver i et hav av skam. Jeg plukker opp at legen er typen som gjemmer usikkerhet bak klovning. Nå på min bekostning. Jeg kan takle det, vanligvis. Det er de undertrykte fnisene og min egen skamreaksjon som tar rotta på meg. Min egen skam kommer i veien for både sinne og medlidenhet. Og det sinnet er det psykologen stadig vil at jeg skal gi plass. Men skammen tar så mye. Jeg ser alt gjennom en tåke av skam. Skammen er pulsen som dunker i ørene, klumpen i halsen og lyddemperen for alle andre følelser.

image

Kanskje er jeg feit? Kanskje tar de feil de som sier at jeg bør finne bremsen nå? Kanskje skal jeg drite i hele prosjekt «komme inn for landing», rette opp denne jumbojeten og la den fly videre? Jeg KAN jo vekttap nå. Det jeg lærer meg er balanse. Men kanskje jeg bare…

image

Meg. Nyoperert og elendig etter min GBP søkte trøst hos hundene. Som alltid.

Jeg har gått nok i terapi til å gjenkjenne et avgjørende øyeblikk når jeg står i det. Så jeg tenker at jeg kan velge. Bli i skammen eller fighte tilbake. Og jeg kjenner at jeg er så glad jeg tok meg tid til å sminke meg og gjøre ting så jeg ikke føler meg som en dass.

 

image

Jeg tar tak i sinnet. Den reaksjonen psykologen ville pekt på som det sunneste, og jeg blir min mor når hun er sint. Smilende. Skarp. Lyn i øynene. Og jeg spør «det er vel ikke din faglige vurdering at jeg la på meg 10 kg fett over natten etter kirurgi, vel?» Smil, direkte blikk, hodet på skakke.

Så var det dette blodtrykket og vanndrikkingen. Jeg blir mild igjen og forteller at det er en utfordring å ikke drikke til maten, men jeg jobber med det og da jeg fikk i meg nok væske på avdelingen hjalp det ikke da heller. Blodtrykket varierte mellom 80/44 og 91/46 på lørdag. Undertrykket har vært nede i 37… Tross vanndrikking og/eller intravenøs væske. Det overbærende smilet kommer tilbake og han spør hvilken operasjon jeg hadde og hvor lenge det er siden. Gastric bypass. Over to år siden. Overbærende flir igjen og forsikring om at kroppen ikke trenger slike hensyn så lenge etter.

Ok. Game on. Ny runde. Jeg spør om han virkelig vil anbefale en pasient som bl.a. har måttet få jern intravenøst TO ganger i år allerede og som fortsatt har mangler, å drikke til maten når man vet at det vil få maten til å skylle igjennom for fort til at kroppen rekker å ta opp næring. Jeg har jo ikke grodd ny pylorus/portvakt heller. Jeg smiler overbærende tilbake. Han gir meg rett igjen.

Så til utskriving. Han vil skrive meg ut. Jeg spør hvem som skal ha ansvar for meg om noe skjer med drenet på kveldstid. Dermed blir det permisjon og oppmøte på fredag for å fjerne det. Eller torsdag om jeg synes ting virker ok da.

Skylling trenger jeg ikke. Jeg er uenig. Så jeg får med noen få sprøyter med saltvann. Resten kjøper jeg i pakninger på apoteket. Og jeg sier klart ifra når jeg går tilbake til avdelingen for å be om flere, siden apoteket ikke har i sterile sprøyter. At den legen sa så mye tull at hans vurdering stoler jeg ikke på. Og jeg kjenner at det er sant.

Jeg retter ryggen så mye stingene i magen tillater. Og selv om jeg inni meg er 150 kg tunge Lin som skammer seg husker jeg psykologens ord om at handlingen er sånn jeg viser meg selv hva jeg fortjener og er verdt. Og så vil følelsene rette seg etter det etterhvert.

image

I går, i det avgjørende øyeblikket, valgte jeg noe annet enn skam. Den forsvant overhodet ikke, men jeg valgte den ikke. Jeg valgte selvhevdelse.

Og midt i all denne skammen og alle de kjipe tankene om at jeg må gå ned mye mer i vekt osv. kjenner jeg noe annet. En liten spire, eller livbøye, av noe annet i opposisjon mot havet av skam. En livbøye av stolthet.

Det er rart å bære de begge samtidig. Et svart, kraftig og nådeløst hav av skam som nesten drukner meg og gjør dagen tårevåt. Og en liten, skjør livbøye av stolthet jeg klamrer meg til.

Og viten om at dette havet…Det skal jeg lære å seile. Litt etter litt.

Og denne lille livbøyen.

Den skal vokse og bli mitt skip.

image