Først må jeg vel kanskje si at jeg er av dem som mener at ADHD er noe som bør tas på alvor. Dette er på ingen måte ment som en motsigelse av den konsensus som ekspertisen innenfor ADHD har signert. Snarere en påpekning andre sider av saken som jeg synes kommer altfor dårlig frem. Jeg mener at medisiner kan være en nødvendig del av behandlingen, men aldri den eneste behandlingen. Faktisk blir jeg provosert dersom ting ikke fungerer og man bare roper om mer medisiner fremfor å vurdere tilretteleggingen. Medisiner skal være et verktøy for å kunne nyttegjøre seg tilretteleggingen. Ikke en sovepute.

Sånn. Da var det sagt.

Så vil jeg over til det jeg ønsker å bruke akkurat dette blogginnlegget til. Nemlig å si noe om den positive siden. For jeg mener at dette også er viktig. Det er viktig for oss som skal forholde oss til barn med ADHD og det er enda mer viktig for barn som har ADHD å få høre noe annet enn bare kriminalitetsstatistikker og problematisering av hver minste lille detalj.

Når barnet ikke matcher omgivelsene

Det hender noen ganger at folk spør seg selv og andre om hvorfor så mange i dag får ADHD-diagnosen i forhold til før. Jeg tror dette har flere årsaker. Vi har de man kanskje vanligvis påpeker. Vi har et annet syn på barn i dag. Vi stuer ingen vekk. Før i tiden hadde barna andre «betegnelser». Vi har mer kunnskap som har gitt ADHD og ADD både et navn, en forklaring og metoder for å diagnostisere dette.

Men det er en ting som jeg tror er veldig viktig. Og det er at samfunnet vårt har endret seg. Det er andre krav, uendelige valgmuligheter og man måles etter andre målestokker også. I «gamle dager» var livet kanskje langt mindre komplisert for en som hadde ADHD på noen områder. Samfunnet hadde klare og tydelige forventninger, det var som regel ikke så mange valg man egentlig hadde verken på den ene eller den andre måten. Tømmerhoggersønnen visste at når han ble stor, så skulle han bli tømmerhogger som faren sin.

I dag har de fleste (heldigvis) et hav av valgmuligheter. Fremtiden er ikke avgjort. Det er også større krav til mer kontorlignende arbeid.

Jegertyper i en verden full av «bønder»?

En mann ved navn Thom Hartmann har fremmet en teori som nok er like omstridt som den etter mitt syn er interessant. Han hevder at ADD og ADHD handler om menneskets utvikling og hvilke personlighetstyper som var mest nyttige i forskjellige tider.

Hartmann påpeker at mennesket for mange, mange år siden levde i en verden der man var jegere og nomader. Man levde i en verden full av farer, og en del av det som i dag regnes som symptomer på ADHD og ADD var i den tiden nyttige personlige egenskaper.

Hyperaktivitet:
Mennesker som var på vakt for både farer og muligheter kan tenkes å ha vært mer tilpasningsdyktige i en jegerverden. Spesielt når mat ikke var en selvfølge og farlige dyr lusket rundt. Evne til høy motorisk aktivitet kan ifølge Hartmann ha vært en stor fordel her.

Lett å distrahere:
For mennesker og dyr som levde i en mer farefull verden er det ikke så utenkelig at evnen til å bli distrahert (eller til å «stadig skanne sine omgivelser») kan ha vært en styrke. Hartmann påpeker også at når barn av «jegertypen» blir oppdratt i en verden med stadig mer stimuli, slik det moderne samfunnet er, så kan denne egenskapen kanskje til og med bli styrket. De tilpasser seg behovet etterhvert som det blir stadig flere ting å følge med på, med andre ord.

Impulsivitet:
Å handle raskt kunne bety forskjellen på liv og død. Fordelen ved å reagere raskt kan man kanskje anta overgikk ulempen ved å «feilreagere» noen ganger? Altså kan det, i følge Hartmann, ha vært en viktig og livsnødvendig egenskap også dette.

Men så endret altså tidene seg og man kan kanskje tenke seg at det dermed også utviklet seg et samfunn der andre egenskaper ble viktigere. Man snakker om at man gikk fra å være mest jegere til å bli mer bønder. Farene var ikke lenger de samme. Man hadde mer behov for egenskaper som passet inn med en stabil og trygg tilværelse. Altså jordbrukstilværelsen. Trauste, tålmodige bønder som har tålmodighet til å vente på å kunne høste det de har sådd måneder i forveien.

Hartmanns teori går ut på at mens resten av samfunnet tilpasset seg denne nye tilværelsen, så har man også noen som fortsatt har en jegerpersonlighet. Det som var deres store fordel var ikke lenger like viktig og noen ganger var det også en ulempe.

Som mor til et barn av den hypre sorten har jeg sett at omgivelsene noen ganger kan ha alt å si for hvor velfungerende han er. Når vi er på hytta så er han i sitt ess. Han fungerer rett og slett på et helt annet nivå der. Den samme erfaringen hadde skolen hans da han var med på leirskole. En leirskole flere i utgangspunktet var litt skeptiske til at han skulle på. Han fungerte ekstremt bra der. Ikke bare utendørs, men også inne når det var undervisning og sosialt samvær. Det å lære å stelle hester, fiske osv. var midt i blinken for akkurat ham. Jeg som mor bruker selvsagt dette for det det er verdt når det kan virke som om man kun ser på økte doser i medisineringen som løsningen på alt, selv om jeg selvsagt forstår at man ikke kan ha «leirskole hver dag» i den offentlige skolen.

Men nok om det.

Vår tolkning av barna

Barn med ADHD blir ofte både tolket og beskrevet. Og måten man gjør dette på, vitner om at man her som regel alltid snakker om en dysfunksjon snarere enn en annerledes måte å fungere på.

Her er noen alternative måter å se ting på:

Dysfunksjon: Lar seg lett distrahere.

Alternativt: Skanner stadig omgivelsene.

*

Dysfunksjon: Kan kun fokusere i korte perioder. Ved noen tilfeller kan personen derimot bli overfokusert over en lengre tidsperiode.

Alternativt: I stand til å hive seg på nye oppgaver på kort varsel.

*

Dysfunksjon: Dårlig planlegger, uorganisert og impulsiv. Tar avgjørelser uten betenkningstid.

Alternativt: Fleksibel. I stand til å endre strategi raskt.

*

Dysfunksjon: Svekket tidsfølelse. Dårlig til å vurdere hvor lang tid en oppgave vil ta.

Alternativt: Utrøttelig og fokusert når personen først er engasjert i noe.

*

Dysfunksjon: Utålmodig.

Alternativt: Resultatorientert. Stadig opptatt av om hvorvidt man nærmer seg målet NÅ!

*

Dysfunksjon: Dårlig til å omdanne ord til konsept. Har problemer med abstrakte tekstoppgaver.

Alternativt: Veldig visuell og konkret tenker. Klarer å forestille seg mål selv om det ikke finnes ord for det.

*

Dysfunksjon: Har vanskelig for å motta instrukser.

Alternativt: Selvstendig.

*

Dysfunksjon: Drømmer seg bort.

Alternativt: Kjeder seg lett av trivielle oppgaver. Begeistret for nye idéer, «jakten» og det å være på sporet av noe interessant.

*

Dysfunksjon: Dårlig impulskontroll. Handler uten å vurdere konsekvenser.

Alternativt: Villig til å ta sjanser og møte «farer».

*

Dysfunksjon: Mangelfull sosial tilpasning.

Alternativt: «Vi har ikke tid for høflige fraser – det er avgjørelser som må tas og mål å oppnå!»

(Kilde)

*

Selvsagt skal man ikke ignorere det at ADHD kan gjøre livet vanskelig for de som har dette, og selvsagt skal man ikke bagatellisere dette. Men kan det være at man noen ganger blir litt for negativt innstilt til barnets særpreg? Kan det være at man istedet for å veilede barna slik at de får utnyttet sitt potensiale og brukt sine unike egenskaper på en positiv måte i altfor stor grad sykeliggjør og ser på barnets særegenheter som noe man skal «få bukt med» snarere enn å lede i riktig retning?

Forskerbarna?

Et ektepar ved navn Billy og Mary Allsopp har i over 15 år ledet et arbeid som de har kalt «Project Lab». Kort fortalt så handler det om å invitere skolebarn inn i laboratoriene, ingeniørenes og forskningens verden, der de har kunnet utfolde seg og bli kjent med faget. Elevene blir ikke «opplært», men får så og si frie hender i rom fulle av muligheter. Og deres oppdagelser er mildt sagt forbløffende.

Fra nettsiden Born to explore:

Bill and Mary found that about 60% of their older students never adapted to their creative type of program. They needed to be told exactly what to do and how to do it. On the other hand, another type of kid excelled. This second type took great interest in a project of his own choosing and worked feverishly on it during the entire class period. Bill and Mary wondered why some kids took to this independent and creative style of class while others of equal intelligence did not. They began making observations about the two types of kids:

«Over the years we had come to the stark realization that the youth that were successful in Project Lab were somehow different from their peer group….Over the years we worked up a crude list of commonalties that seemed to spell out the differences between the youths that were successful in our program and the ones that weren’t. The list didn’t make much sense, was disjointed and seemed somewhat uncomplimentary to some of the most wonderful people I had ever had the pleasure of working with. I could have been knocked over with a feather when I found the same list, with even many more identifying characteristics in Dr. Hallowell’s book (Driven to Distraction). I had finally found the lead that we had been looking for and horrors upon horrors, the professionals who were pursuing the subject were not only calling «my kids» names but were trying to change them into the kind of kids that we had long ago given up as technically clueless. I couldn’t believe it then, and I still don’t. It has taken me three years to poke around with my new insight and each day gets more exciting. » – Bill Allsopp

What traits did the successful kids possess? Generic ADD traits, although not necessarily to the degree for an ADD diagnosis. Bill refers to them as ‘hunters’ after Thom Hartman’s concept of ADD being the expression of a hunter in a farmer’s world. Listen to Bill describing one of these traits:

«You may be interested in learning that the single definitive trait for identifying «our kids», and which I have been using for over ten years (long before ADD), is «watching their eyes». This is almost an unfailing rule for predicting success in Project Lab. Try it yourself. I have had lot of fun watching kid’s eyes in restaurants. The hunters are the ones who are constantly looking up and down, to the left and to the right, not furtively as a thief might, but openly and inquisitively as they look at the light fixtures, the rollers on the chairs, the people going by, the fire fixtures in the ceiling the rug patterns and everything else that there is to look at. When asked what they were just looking at, they are usually totally unaware that they had been studying anything in particular, but, it was evident from their scrutinizing appearance that something was taking place. This characteristic is every bit as strong in girls as it is in boys and when I get brave and go ask their parents if their kids are interested in science I have almost always gotten a strong «yes» and a questioning of what led me to think so.»

Bill Allsopp is now an advocate for kids labeled «ADD,» since his experience with these kids has shown them to be more talented under the real-world conditions of his and Mary’s Project Lab. As I have said before, most jobs are not like high school; the best employees are self starters who can work independently and solve problems using their creativity.

Dette var med andre ord barn som ofte ikke fungerte så godt i vanlige klasseromsammenhenger, men som virkelig blomstret opp i denne settingen og viste seg å være det de kaller «The natural born scientist».

Et problem i den sammenheng er at for å komme så langt at man kan være for eksempel en forsker, så må man gjerne gjennom mange år i den vanlige skolen, der nettopp mange med ADHD og ADD ikke akkurat er i sitt ess.

Historiene om folk som virkelig strevde på skolen, men som allikevel ble noe stort i voksen alder er ikke få. I følge nettsiden Born To Explore, har mange av de henvendelsene nettsideeieren har fått kommet fra forskere som kjenner seg igjen i ADHD-barna. Den distré professoren er kanskje ikke bare en myte?

Highly Creative Individuals: In a study of 300 eminent artists, individuals in the group were not typically considered to be good students in school (The Coincidence of ADHD and Creativity, Dr. Bonnie Cramond, 1995).

«Highly Creative Individuals» search for variety and intensity in life. This results in openness to experience, flexibility, high energy level, preference for complexity, playfulness, receptivity to new and novel ideas and experiences (The Coincidence of ADHD and Creativity, Dr. Bonnie Cramond, 1995).

Fortellingene om Thomas Edison kan også fungere som et eksempel på barn som kanskje ikke fungerer så godt i skolesettingen men som allikevel har egenskaper som gjør dem ressurssterke senere i livet:

Thomas (Al) Edison’s schoolmaster, «angered by the lad’s inattentive ‘dreamy,’ distracted behavior, frustrated by his tendency to drift off during recitations, to draw and doodle in his notebook instead of repeating rote lessons — cuffed and ridiculed Al in front of his motley classmates. Teachers saddled with disaffected students like Edison were judged by how many pupils were promoted from one grade to the next, and they needed to rationalize the actions of children who were ‘not apt.’ Sure enough, ‘One day,’ Edison recalled with bitterness many years later, ‘I heard the teacher tell the visiting school inspector that I was addled and it would not be worthwhile keeping me in school any longer. I was so hurt by this last straw that I burst out crying and went home and told my mother.’ His indignant mother ‘brought [him] back to the school and angrily told the teacher that he didn’t know what he was talking about, that I had more brains than he himself.'» Mrs. Edison pulled Thomas out of school and began home-schooling, determined that «no formalism would cramp his style, no fetters hobble the free rein, the full sweep of his imagination.» («Edison – Inventing the Century» by Neil Baldwin, 1995).

Edison presents a classic profile of A.D.D. As an inventor he typifies the creative individual with A.D.D. who is unable to stick with just one task and is easily distracted by new ideas. Edison’s biographer wrote of his brief experience in school before running away that, «He alternated between letting his mind travel to distant places and putting his body in perpetual motion in his seat.» Later in life, Edison showed his tenacity in sticking with things that caught his imagination in his many inventions. (Dr. William Sears)

Winston Churchill was not a success in school. He was described as hyperactive, naughty, and was frequently excused from the classroom to run around the schoolyard to release his excess energy. In his autobiography, My Early Life, Churchill described his impulsivity, accident- proneness, and his painful experiences in school. Although he had been an indifferent student, when he became interested in history as a young army officer in India, he devoured crates of books that were shipped to him from England. His high energy level, creative problem solving, and hyperfocus as Prime Minister of England during World War II led Britain through the darkest days of the war. (Dr. William Sears)

Nå skal ikke jeg verken påstå at Edison eller andre hadde ADHD. Men det er slående mange likheter mellom det som ble ansett som negative sider i skolesystemet og det mange med nettopp ADHD og ADD også tilsynelatende har som vanskeligheter i dag. Kan det være at et mer åpent syn for at disse barna fungerer annerledes, og ikke bare på en negativ måte, kan komme også disse barna til nytte?

Selv har jeg som sagt tro på at medisiner og tilrettelegging kan være en god hjelp for disse barna slik at de bedre kan utvikle og bruke sine sterke sider. Jeg har tro på at samfunnet vil gå glipp av mange flotte bidragsytere dersom man ikke jobber for å forhindre at de «ramler av» et løp som i dag ofte er en nødvendighet for å komme dithen at man kan ta i bruk særtrekk på en konstruktiv og god måte.

Barn med ADHD trenger å få vite at de også kan lykkes!

I media og ellers i samfunnet er det i stor grad vektlagt hvor ille det kan gå for barna som har ADHD. Dette er ingen usannhet. Men altfor mange ser ut til å overse ordet KAN. Og de glemmer å fortelle om alt det spennende, gode, utfordrende og flotte som også kan skje. Denne ensidige fremstillingen gjør noe med både barnas og omgivelsenes syn på i hvilken vei deres diagnose leder. Barn med ADHD trenger å vite at de har muligheter, de også. Kanskje enda mer enn andre barn?

For meg var det viktig å fortelle min sønn om suksesshistoriene også. Om og om igjen.

Ty Pennington

Kjenner du igjen denne karen? Det er Ty Pennington fra Ekstrem Oppussing. Har du sett ham på tv så er det muligens ingen overraskelse for deg at han også har ADHD. 😉

Mannen er slett ikke noe glansbilde, men han er et godt eksempel på noen som har brukt nettopp sine særegenheter på en måte antageligvis ingen tenkte på da han var liten.

Fra Wikipedia:

Pennington was considered an unruly child and had difficulty performing throughout school. «I would strip down naked, and swing from the blinds in my classroom as a child,» he said in an interview for E! network. He was diagnosed with Hyperactivity (then the term for ADHD) when he was seven by his mother, who was in graduate school in psychology, and by his pediatrician, who didn’t «believe» in Ritalin, so it wasn’t tried at the time. Instead Yvonne Pennington designed a system called a token economy to end his daily trips to the principal’s office and his disruptive behavior in class. The token economy was used all the way through his school career. It wasn’t until he was seventeen years old that he was treated with medication.

Som voksen har han vært talsmann for et medikament for ADHD og har også uttalt at medisinen er noe av årsaken til at han kan bruke sin ADHD på en konstruktiv måte.

Sønnen her i huset satt sammen med meg og måpte foran tv-skjermen da vi først så Ty. «Mamma! Han er jo akkurat som meg, jo!»

Foto: Nejad, Arash A.

Ruben Eliassen

Har du hørt om ham? Hva om jeg sier «Phenomena»-bøkene, da?

Jepp. Det er riktig. Forfatteren av fantasybøkene i «Phenomena»-serien har ADHD. Først som voksen, og da hans eget barn fikk diagnosen, fikk Ruben Eliassen selv diagnosen ADHD.

Ruben la seg klokken 02 i natt og sto opp klokken 07 fordi han kjedet seg. Kjedelige ting er noe av det verste han vet. Derfor svarer han sånn når en av elevene rekker opp hånden og lurer på om det er morsomt å skrive bøker:

Nei! Det er nesten like kjedelig som å lese. Jeg klarer ikke sitte rolig lenge av gangen. Derfor skriver jeg en halv time, så gjør jeg noe annet, og så skriver jeg en halv time igjen. Sånn holder jeg på. Helt til jeg plutselig begynner å se historien som en film inne i hodet mitt. Da kan jeg skrive i ti timer i strekk. Det er kult da! I går gjorde jeg det. I tillegg til å lese en bok og gå på kino, sier Ruben. (Kilde: Aftenposten)

Han beskriver det å få diagnosen som et vendepunkt.

Foto: Andre Melan

Mikjel Skurdal

Fallskjermfotograf Mikjel Skurdal er et annet eksempel.

Det er ikke alle med ADHD som trenger medisiner, men for meg fungerer det bra. Jeg slipper å kaste vekk mye av energien og evnene mine på å være udisiplinert, sier Mikjel.
(…)
Fra å ha klassens dårligste karakterer fikk han nå de beste. Familien og skolen heiet ham frem. Mikjel klarte endelig å kanalisere energien sin dit han ønsket. I dag føler ikke 21-åringen seg så veldig annerledes enn andre. Bortsett fra at han er mer rastløs og oppfinnsom når virkningen i pillene går ut om kvelden og de andre på laget vil ta det med ro. (Kilde: Aftenposten)

Foto: Stein J. Bjørge

Hans Petter Stubergh
Kunstneren Hans Petter Stubergh er enda en med ADHD som bruker nettopp sine «ADHD-egenskaper» på en konstruktiv måte.

Bildene mine hadde ikke vært de samme uten ADHD. Tilstanden åpner sansene mine for det vakre. Det frodige og det fargerike.
(…)

Stubergh er innkjøpt av Nasjonalgalleriet og Norsk kulturråd. 51-åringen har hatt en rekke separatutstillinger i Norge og Danmark. Blant annet har han stilt ut 24 sprelske portretter av krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Ett av vintersportsbildene hans fikk prins Albert av Monaco til å sende ham et personlig takkebrev under OL på Lillehammer. (Kilde: Aftenposten)

Dr. Sears
En gang for noen år siden leste jeg noe selveste «Dr. Attatchment parenting» skrev. Han sa at dersom han hadde vært barn i dag, så ville det ikke ha vært usannsynlig at han fikk en ADHD-diagnose. Mannen er far til 8 veltilpassede barn. Han driver en anerkjent barneklinikk sammen med sine sønner, har skrevet over 30 bøker og utallige artikler, og deltatt i mer enn 100 tv-program der hans fagfelt har vært tema. Noen som sa noe om å bruke kreftene positivt? 😉

Nevrologen Nils Olav Aanonsen ser ut til å også møte mange med ADHD som har klart seg bra.

Noen av disse menneskene er leger, psykologer, advokater og økonomer. De har nådd en status og en posisjon samfunnet ikke forbinder med ADHD. Mange klarer det på grunn av intelligensen sin. Selv om de fleste med ADHD er normalt intelligente, ligger en gruppe av dem godt over gjennomsnittet. De klarer å kompensere for problemene sine selv om det kan være svært krevende. Nevrolog Nils Olav Aanonsen ved voksenhabiliteringen på Ullevål universitetssykehus har hatt flere av dem til behandling. Han mener det er på tide å modifisere bildet av den narkomane hyperaktive. (Kilde: Aftenposten)

Psykolog Sverre Hoem beskriver i samme artikkel fordelene og mulighetene for mennesker med ADHD slik:

Hoem er ikke i tvil om at ADHDere kan nå like langt som folk uten diagnose. Mange er ressurssterke, entusiastiske og kreative som personer. De tenker gjerne annerledes, og på en arbeidsplass kan de være en ressurs fordi de tør ta snarveier der andre holder seg til vanlige fremgangsmåter.

Psykologen nevner også noen mulige vanskeligheter og det er vel her mitt syn på god tilrettelegging, trening, hjelp til mestring og eventuelt også medisiner kommer inn.

ADHD – på den positive siden

Som tidligere nevnt, så synes jeg det er en altfor stor overvekt av dystre verstefallsspådommer som barn og unge med ADHD i dag må forholde seg til.

Ja, det er viktig å vite om fellene man skal unngå. Men vi må ikke ta fra barna håpet om at det faktisk også kan gå bra. Veldig bra.

Og jeg synes vi skal være ekstremt varsomme med å ville «plukke av dem» de tingene som ADHD’en bringer med seg.

For hvem vet?

Kanskje er det nettopp disse tingene og en tilrettelegging slik at de blir fordeler og ikke ulemper, som vil være nøkkelen til at akkurat dette barnet vil nå langt.

Anbefalt lesning:

 

Innlegget er hentet fra min gamle blogg og ble opprinnelig skrevet i 2009 som et ønske fra dette mammahjertet om å bidra til økt forståelse for og verdsetting av blant annen mennesker med ADHD sitt potensiale og bidrag her i verden. For sannheten er den at hadde vi alle vært «bønder» ville vi gått glipp av så mye! Å bli informert om at dette deles fortsatt så mange år etter gjør meg stolt og ydmyk. Takk til alle fininger der ute som hver dag inspirerer og viser vei for de barna som kommer etter dere!