Det hender jeg tar meg i å tenke at jeg må ta bilde fort og forevige stunden før jeg legger på meg alt igjen.

I ærlighetens navn må jeg innrømme at jeg gjør det. Det virker jo så uvirkelig at jeg BÅDE skulle være så heldig å få tilbake friheten min OG beholde den. Hvem er så heldig, da?

Men så ser jeg meg selv i aksjon. Hvordan jeg står opp for meg selv. Hvordan jeg velger å gang på gang rekke opp hånda og be om hjelp selv om jeg hater å være til bry. Og hvordan jeg står i det skumle uten å flykte selv når verden pusher tilbake der jeg tar min plass. Hvordan selvbildet mitt nå kan romme meg med feil og mangler uten at jeg panisk går i forsvar. Hvordan jeg spenner på meg spinningskoene og jobber med ben og hode når det topper seg så skremmende at jeg hyperventilerer.

Og jeg vet.

Jeg ser hele den vonde, vakre, skjøre og tøffe veien og vet.

Hun som ble 150 kg tung har så mange andre valg, muligheter og verktøy nå.

Og når jeg kan bedre, så gjør jeg bedre.

image

Pssst!

Kompresjonsklærne er i størrelse XS nå. 😉